På Bygninsfysikkdagen i går 24. november holdt doktorgradsstipendiat og sivilarkitekt Ævar Hardarson, til venstre på bildet sammen med Stig Geving et svært interessant innlegg under titelen "All god arkitektur lekker". Det er lovet oss at alle foredragene skal legges ut på Bygningsfysikk.no.
Mange av oss som jobber med bygningsskader har diskutert hvorfor en del arkitekter og arkitektkontorer stadig produserer rene feilkonstruksjoner eller konstruksjoner som krever et urealistitk høyt nivå på utførelse og vedlikehosl for å unngå skader. Selv om det er mulig å hevde at dette har noe med økonomisk og tidsmessig press å gjøre, kan dette umulig være hele forklaringen. Organisering og kommunikasjon er også mulige bidrag, og selvfølgelig er god gammeldags kunnskapsmangel et viktig moment.
Imidlertid refererte Hardarson en rekke utsagn fra ulike arkitekter som tyder på at det faktisk ses på som ønskelig at skader skal oppstå. Frank Lloyd Wright ser ut til å ha utmerket seg spesielt i så måte, med utsagn som at "et tak skal lekke. Det er slik man vet at det er et tak".
Jeg må innrømme at denne typen utsagn var nye for meg, men at det umiddelbart ga mening. Det er dette jeg da omtaler som ondskap i overskriften. Det er vel og merke ikke en type ondskap som innebærer noe hat mot sine oppdragsgivere, men mer den samme kategori ondskap som man kan oppleve i f.eks. mafiaen. Menneskelig lidelse er i seg selv ikke noe mål for mafiaen, men kan meget vel være et egnet virkemiddel i kampen mellom rivaliserende grupper. Hvis det faktisk eksisterer en dynamikk innenfor arkitekturen, der man hele tiden søker mot stadig mer "nyskapende", les ufornuftige, løsninger, vil det fort bli slik at noen skikkelig omfattende skader faktisk kan være hensiktsmessige for arkitektens merkevarebygging. Det blir likeledes helt logisk at prisbelønt arkitektur ofte har en dårligere teknisk kvalitet og mindre brukbarhet enn andre bygg.
Jeg erklærer meg gjerne som tilhenger av at rike mennesker med god helse engasjerer "avantgard-arkitekter". Ikke fordi de dermed blir litt mindre rike og får litt dårligere helse (jaja, kanskje litt derfor også), men fordi det er nyttig å drive eksperimentering i grenseland av det gjennomførbare, og dermed stimulere produktutvikling. På samme måte bør denne kategori arkitekter holdes på lang avstand fra bygninger som skal driftes av kommuner med begrenset økonomi, eller tjene til opphold for utsatte grupper som barn, syke eller pleietrengende.
1 kommentar:
Det er synd at slike gnistrende innlegg kun står på trykk på nett, og ikke preger NRKs headlines eller Aftenpostens feteste typer.
Jeg har selv i en årrekke mistenkt at arkitekter mangler sentral og grunnleggende kunnskaper om innemiljø og bygnigsmessig funksjon, ei heller vektlegger dette i prosjektene. Men jeg har aldri trodd at dette var bunnet i ondskap. Påstandene til Hr Holøs er derfor interessante, da de setter søkelys på den resultatmessige ukultur som med kun få unntak hersker innen arkitektfaget. For hva særpreger nye bygninger i Norge i dag ? Flate tak, åpne løsninger, svalganger, åpne strukturer osv osv. Løsninger som er som skapt for trøbbel - og vi har visst det lenge.
Men at bygningers (som beskrevet ovenfor) iboende faenskap var planlagt og plantet med kunnskapsrikt overlegg var selv for mye for mitt sinn. Jeg tror jeg må ha en paracet.
Lars G Wessel Johnsen
Legg inn en kommentar